Modulplan Kulturmøter – VG2 IDST

 

rosaparks20051025, a photo by tobstone on Flickr.	KULTURMØTER - fordrer samfunnet fellesskap eller konflikter? Sentral idé: Ved å se på eksempler fra skjønnlitteratur, sakprosa og ulike medier kan vi få et innblikk i hva kulturmøter og kulturforskjeller har betydd for samfunnet tidligere og om det har skjedd en endring fram til i dag. Norsk VG2, Studiespesialiserende og Idrett Varighet: 6 uker
Hovedspørsmål: Hvordan fremstilles kulturforskjeller i ulike medier som aviser, nyhetssendinger, artikler og ulike sosiale medier, hvilken rolle spiller dette for våre synspunkter? Er det stor forskjell på fokuset på kulturforskjeller i Norge i dag sammenlignet med for 60 år siden, hvilke forskjeller er det i så fall snakk om? Har det norske språket forandret seg noe de seneste årene, og kan eventuelt disse endringene være påvirket fra andre kulturer?	Aktiviteter og formativ vurdering: Rollespill (Rosa Parks på bussen) Sjangerlære Tolkning og analyse av aktuell litteratur både skjønnlitteratur og sakprosa, hvor elevene skal ta stilling til ulike spørsmål tekstene tar opp og hvilke verdier de representerer Gruppediskusjoner (Kaférunde) Gruppearbeid (innhenting av informasjon fra ulike sosiale medier) De fremmespråklige elevene forteller om sitt møte med kulturforskjellene og sine erfaringer rundt dette
Sentrale begreper: Kultur Globalisering Konflikter Mangfold Verdier Språkpolitikk Kulturutvikling Identitet Kunnskaps- og ferdighetsmål: Forstå hvordan kulturmøter og kulturkonflikter har utviklet seg de siste 60 årene Forstå hvordan ulike medier kan påvirke vår oppfatning av mangfold og globalisering	Ressurser (skjønnlitteratur): Kathryn Stockett: Barnepiken (utdrag) Khalid Hussain: Pakkis (utdrag) Mattis Øybø: Karin og Kareem (utdrag) Romeo Gill: Ung mann i nytt land (utdrag) Klipp fra Den grønne mil
Summativ vurdering: Lag rollespill ut fra historien om Rosa Parks. Rollespillet skal komme med to eller flere ulike utfall. Elevene skal skrive et essay om historiske kulturforskjeller og frykten for det ukjente, eller de kan velge å skrive et essay om endringer i det norske språket Lag en presentasjon at fra klassediskusjonene, velg selv tema ut fra det som er blitt diskutert i undervisningsperioden	Ressurser (sakprosa): Regjeringen: Globalisering, identitet og norsk utenrikspolitikk Store norske leksikon: Globalisering NDLA: Kulturell globalisering NDLA: Kulturkonflikter NDLA: Ungdomsspråk i norske storbyer Martin Ystenes: Er det norske språket en treski? Sebastians norskblogg: Det flerspråklige Norge Dagbladet: 11. september i kritisk lys Stig Nøra: Misliker kebabnorsk Maddam: Historien om Rosa Parks P3 Dokumentar: De uønskede

Etter mønster fra Fjørtoft( 2009)

Beskrivelse:

Denne modulen er planlagt for 2. klasse studiespesialisering og idrett i den videregående skolen, og varer i ca 6 uker. Undervisningsmodulen tar utgangspunkt i følgende kompetansemål i læreplanen for norsk:

• analysere tekster i ulike sjangere for å kunne ta stilling til spørsmål tekstene tar opp og verdier de representerer
• skrive essay, litterære tolkninger og andre resonnerende tekster på bokmål og nynorsk, med utgangspunkt i litterære tekster og norsk tekst- og språkhistorie

• drøfte fellesskap og mangfold, kulturmøter og kulturkonflikter med utgangspunkt i et bredt utvalg av norske og utenlandske samtidstekster i ulike sjangere
• drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i et globaliseringsperspektiv

Jeg har uthevet de delene av kompetansemålene som vi skal arbeide spesielt med i denne modulen.

I denne modulplanen har jeg valgt å ta utgangspunkt i historier (spesielt skjønnlitteratur) som omhandler mennesker som kommer som fremmede inn i en ny kultur, særlig mennesker som kommer fra ulike deler av verden inn til Norge og de tradisjonene og kulturene vi har her. Samtidig ønsker jeg å rette elevenes fokus mot endringer i spesielt det norske språket og om disse endringene kommer av påvirkning fra andre. Jeg ønsker å vise til ulike eksempler hentet fra skjønnlitteraturen, ulike saktekster og kanskje spesielt eksempler hentet fra sosiale medier. Undervisningen blir lagt opp slik at elevene også må hente fram relevante eksempler selv. Jeg har lagt vekt på praktiske vurderingsoppgaver, både formativt og summativt, og der de formative aktivitetene leder frem til den summative vurderingen. Jeg tror dette er et opplegg som kan vekke nysgjerrighet, interesse og ikke minst gjenkjennelse blant elevene, da omtrent 50 % kommer fra andre land og kulturer.

Kulturkonflikter, fremmedfrykt, mangfold og globalisering er også temaer som står svært sentralt i media daglig, det er en kontinuerlig debatt som vekker sterke følelser blant de aller fleste. Temaet for denne modulen, kulturmøter, mener jeg er svært viktig for norskfaget på grunn av at vi til stadighet blir påvirket av mennesker fra andre kulturer, enten det er rent språkmessig, litterært eller gjennom oppslag i ulike medier. Jeg opplever også dette emnet som viktig i norskfaget fordi det dekker et så vidt område, både når det gjelder litteratur, kultur, språk og historie. Her er det mange sentrale, og svært aktuelle spørsmål man kan stille: Hvilket fokus har media på kulturforskjeller? «Tvinger» de frem et bestemt synspunkt blant spesielle folkegrupper? Er det spesielle synspunkter som kommer frem i de aktuelle romanene i forhold til sakprosaen vi skal ta for oss? I denne modulen er det viktig at elevene forstår hvorfor og hvordan fokuset er så stort på kulturmøter og de utfordringene, forandringene og fordelene disse fører med seg. Elevene skal også forstå hvilken påvirkning andre språk har på det norske, eller om de har det i det hele tatt.

Utfordringene for elevene (tror jeg) vil bli å forholde seg mest mulig objektiv til temaet, hvor de enkelte ganger må legge til side sine egne meninger og erfaringer, og lære seg å se flere sider av samme sak. Jeg tror også at de litterære tolkningene vil bli utfordrende, da det er svært vanskelig for mange elever å trekke ut de mest essensielle delene fra tekster. Men som jeg har nevnt tidligere tror jeg dette er et tema som elevene vil interessere seg for.

Hovedvekten i denne modulen ligger på historien rundt Rosa Parks, dette vil ligge som et grunnlag gjennom hele perioden, derfor har jeg også valgt å innlede modulen med et rollespill rundt denne historien. Dette for at elevene skal få en annerledes innføring/innledning til stoffet som de kanskje enklere vil huske og kan trekke fram ved en senere anledning. Gjennom rollespillet rundt «Rosa Parks på bussen» vil vi se på ulike utfall denne hendelsen kunne fått gjennom forskjellige handlinger/ meninger fra medmenneskene. Her vil jeg la den ene delen av klassen være uvitende om det historiske, slik at disse vil kunne komme med innspill upåvirket av den faktiske historien.

Jeg har også valgt å rette fokus mot endringer i norskspråket, for elevene skjer disse endringene så gradvis og naturlig at det kanskje ikke blir ofret en tanke. Jeg ønsker at de skal tenke gjennom disse endringen, om de er med på å endre det eller om de holder fast på det som er kjent som «typisk norsk». Ønsker elevene at vi skal holde fast ved det tradisjonelle språket eller vi de se en endring som går mot en internasjonalisering? Det store utvalget av ressurstekster som er i modulplanen er med for at elevene skal få flere og ulike vinklinger til de aktuelle temaene, de skal ikke se saken fra bare en side. Dette blir derfor også en øvelse i refleksjon for elevene.

Vurdering:

I vurderingsoppgavene ønsker jeg at elevene skal øve seg i å uttrykke seg saklig, og dermed vil de praktisere det samme som flere av ressurstekstene viser. Gjennom rollespillet vil de også komme inn i en realistisk situasjon, og kanskje ikke minst en historisk situasjon (det har faktisk skjedd).

I essayoppgavene skal elevene arbeide individuelt, men de har lov til å bruke hverandre som ressurser, blant annet ved å gi hverandre respons underveis i prosessen. Elevene vil få utdelt et skjema med vurderingskriterier ved oppstarten av arbeidet. Dette for at de skal vite hva som kreves av dem før de setter i gang, fordelen med dette kan du lese om i et tidligere innlegg om formativ vurdering. De vil blant annet bli vurdert etter sjangertrekk, oppbygging, saklighet, og ordvalg/feil.

Som nevnt tror jeg dette er både et interessant og aktuelt tema for elevene, noe som kan vekke lærelysten hos de fleste. Det er kjent samtidig som det også er fremmed. Jeg tror også at de fremmedspråklige elevene vil blomstre under arbeidet med kultur og språk! Læreren er i alle fall inspirert, det er jo positivt bare det!

Med vennlig hilsen
en frøken med arbeidslyst.

Sosiale medier – ulempe eller ressurs?

 

Old School, a photo by tracilawson on Flickr

I dag er datamaskinen en stor del av klasserommet og undervisningen. Snart eier ikke elevene penn eller papir i det hele tatt. For meg virker det som om den digitale verden utvikler seg med større hastighet enn vinden her, ytterst på Nordmøre.

Jeg husker fra min tid som elev, undervisningen foregikk utelukkende på tavlen, og først på ungdomsskolen ble jeg presentert for bruk av datamaskin i undervisningen. Dette var kun i form av enkle oppgaver i matematikk, hvor hver elev fikk nesten et helt kvarter på datamaskinen et par ganger i halvåret. Her snakker vi store tilstander! På videregående ble jeg (i skolesammenheng) introdusert for det utrolige internettet og hvilken ressurs dette kunne være. Her kunne vi finne informasjon fra oppslagsverk som for eksempel ferdiglagde leksikon, vi kunne hente inn og lese informasjon fra andres publikasjoner. For meg ble internett i all hovedsak brukt som et oppslagsverk, som bruker opererte jeg kun som konsument, det er dette vi kjenner som web 1.0.

 

Sosiale medier forklartStor, a photo by carlchristiang on Flickr.

Den elleville utviklingen

Nå er ikke jeg verdens eldste lærer, da jeg omtrent bare er syv år eldre enn mine elever. Jeg føler meg likevel som en dinosaur i forhold til elevene når vi kommer til digital dugelighet, dette sier kanskje noe om den enorme utviklingen innen web-kulturen. Den som nevnte internettbruken i web 1.0 har utviklet seg til det vi i dag kjenner som web 2.0. Det hele har forandret seg fra en forbrukerkultur til en deltakerkultur. Fra å fungere som kun oppslagsverk, har web 2.0-kulturen utviklet seg til å bli et sentrum for kommunikasjon, og elevene lever som nevnt høyst aktivt i denne kulturen. De skriver egne blogger samtidig som de kommenterer andres. De publiserer egne meninger på Facebook, mens de twitrer dem på Twitter, samtidig som andre kan kommentere det som blir delt. De sender private meldinger, har samtaler i grupper og chatter på Facebook og MSN. Elevene kan uttrykke offentlig sine personlige meninger om en publisert nyhetssak i nettavisene, de kan også legge ut personlige- og dele offentlige filmsnutter og musikkvideoer på YouTube. Tilsvarende kan man gjøre med bilder på nettstedet Flickr. Mens den «hellige gral» for mange elever, Wikipedia, er et leksikon for og av brukere. Her kan hvem som helst oppdatere og redigere «fakta» i samarbeid med hverandre. Mange elever ser på dette nettstedet som sannheten selv, bruker det blindt og tar det som er publisert for god fisk, dessverre. Alle de nettstedene som er nevnt over (pluss mye, mye mer) er det vi omtaler som sosiale medier, hvor brukerne skaper og deler innholdet med hverandre, den berømte web 2.0-kulturen.

Medfører denne web 2.0- kulturen endringer i elevenes lese- og skrivevaner? Åpner denne kulturen for nye muligheter i norskfaget for norsklæreren,og hva kan vi lærere konkret gjøre for å øke elevens digitale kompetanse i norskfaget? Store og tunge spørsmål som du kanskje vil finne noen svar på ved å lese videre.

 

Endringer i lese- og skrivevaner hos elevene?

 

 

Som nevnt over kan elevene, gjennom web 2.0-kulturen være både forfattere og fagpersoner. Den store faren ligger i kravene til det som publiseres. Facebook, Twitter, personlige blogger, tekstmeldinger og mange, mange flere sosiale medier stiller ingen krav til spesielle skriveferdigheter, kanskje heller motsatt. Mange benytter denne «friheten» til å skrive dialekt, personlig hører jeg også til under denne kategorien, bare fordi jeg kan det. Faremomentet er at språket som blir benyttet i disse arenaene er svært preget av det muntlige, ingen sier noe på skrivefeil og ekstreme forkortelser, og engelsk blir svært ofte blandet med norsk. Dette kan blant annet føre til at elevene får problemer med å skille seg fra dette muntlige språket når de skal skrive fagtekster i skolesammenheng. De kan også få problemer med å lese fagtekster fordi de mister sammenhengen og rett og slett har problemer med å forstå det som står skrevet. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har kommentert at språket er for muntlig for den aktuelle sjangeren, det ser dessverre heller ikke ut til at det er en endring i siktet. Jeg mener og tror (uten å være for skråsikker) at de sosiale mediene må ta på seg noe av skylden for denne negative trenden. Skolen og kanskje spesielt norsklærerne må ta disse utfordringene på strak arm, og ta opp kampen mot de skriftspråklige subkulturene som har oppstått i de sosiale mediene.

Nå er det ikke bare for elevenes skrivevaner at varsellampene lyser, elevene leser også en hel masse gjennom de sosiale mediene. Dette er jo forsåvidt bra, men faren er at mange tar det de leser for god fisk. Det de leser er for dem ikke noe annet enn sannheten, her finnes det ekstremt mange fallgruver. Mange elever sverger til Wikipedia og elevsidene Propaganda og Daria, dette er nettsider hvor elevene selv kan publisere det de vil, også egne skoleoppgaver. Elevene bruker disse aktivt i skrivingen, uten å høre suset fra den kritiske sansen som burde ha dukket opp. Derfor mener jeg vi lærere bør fokusere mer enn det vi allerede gjør på kildekritikk, noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget.

Jeg ser at jeg har presentert en svært negativ innstilling til de sosiale mediene i det jeg har skrevet over, men nå er det ikke sånn at det bare fører til negative utfall. De sosiale mediene fører i aller høyeste grad til lesing og skriving på fritiden, i følge Otnes og Schwebs i Tekst.no har elevenes datamaskin også blitt til lesebok, skrivebok og lærebok. Elevene må i dag (mer enn før) opparbeide seg en større digital literacy-kompetanse, altså noe vi skaper sammen med andre. I vekslingen mellom det sosiale og det individuelle, oppstår literacy hvor selve begrepet er kulturelt betinget. I Tekst 2 null deler Jon Hoem og Ture Schwebs literacy-begrepet, i denne sammenhengen, inn i tre kategorier; Digital dugelighet, digital kyndighet og digital dannelse. Disse tre kategoriene kommer jeg nærmere inn på senere i innlegget. Elevene har med andre ord behov for en større digital kompetanse enn tidligere. Dette kommer av at «alt» har blitt digitalt, tekstene har blitt digitale ved at de både blir laget og lest på en datamaskin. Bøkene kan ikke lenger bli lest fra perm til perm, da permene ikke lengre eksisterer (satt på spissen). Lesebrettene (og smarttelefonene) har på lang vei erstattet de tradisjonelle bøkene. Tenk så vondt det må gjøre å få et lesebrett i hodet i stedet for en bok, etter å ha lest litt for lenge på senga en søndagskveld? Kanskje kommer vi til å forsvinne inn i den digitaliserte hverdagen? Jeg synes reklamen for Sparebank1 tar denne enorme digitaliseringen på kornet.

 

Hvordan kan norsklærerne takle disse utfordringene?

 

Det er ikke sånn at vi bare kan skyve web 2.0 til side og heller fokusere på den tradisjonelle lesingen og skrivingen. Vi må kunne se muligheter i stedet for begrensninger. For i tillegg til å kunne regne, lese og uttrykke seg muntlig og skriftlig som det står integrert i kompetansemålene, skal elevene også som en femte grunnleggende ferdighet, kunne bruke digitale verktøy.

Som ett av hovedområdene innen Læreplanen for norskfaget finner vi sammensatte tekster, hvor elevene blant annet skal arbeide med tekster som aviser, tegneserier, sangtekster, reklamer og nettsider. Dette finner man jo lett fram til i dag, ved hjelp av noen få tastetrykk er man inne og leser dagens nyheter fra ulike nettaviser og lignende. I motsetning til hjemmeleksen jeg alltid glemte, vi måtte nemlig huske å ta med oss en avis hjemmefra som vi skulle jobbe med i timene neste dag. Forferdelig vanskelig å huske! Nå sier ikke jeg at man skal se helt bort fra papiravisene, men det er bare forferdelig lettvint med avisene som ligger ute på internett. Da kommer heller ingen seg unna med at de har glemt det (slik jeg gjorde).

I arbeidet med sammensatte tekster kan elevene få muligheten til å arbeide med multimodalitet, noe som betyr at de kan benytte flere framstillingsformer. De kan for eksempel kombinere illustrasjoner med tekst, lyd, figurer og bilder. Arbeidet med sammensatte tekster og multimodalitet opplever jeg som svært motiverende og lystbetont for elevene. Inntrykket mitt er at det er dette de liker aller mest i hele norskfaget. For eksempel har jeg nylig vært gjennom sammensatte tekster som tema, med min herlige andreklasse i videregående skole, studiespesialisering og idrett. Der fikk de en stor utfordring fra meg (med viten og vilje) mot slutten av undervisningsperioden. Utfordringen gikk ut på at de skulle lage en reklamefilm ved å benytte Moviemaker. Reklamen skulle være for en av lokalbedriftene i vårt nærområde, de fikk kun to dager før det ferdige produktet skulle presenteres. På presentasjonsdagen skulle de vise reklamefilmen for klassen, for deretter å ha en samtale med meg hvor de forklarte og begrunnet sine valg i forhold til forankring, avlasting eller motsigelser mellom bilde, tekst og lyd i reklamefilmen. De skulle også vurdere eget arbeid opp mot de gitte vurderingskriteriene. Dette gikk så det suste!!! Flere elever imponerte meg veldig, og absolutt alle bidro (sjelden kost). Inntrykket og meldingene jeg satt igjen med var at dette virket svært motiverende på elevene. Mitt personlige inntrykk var at disse elevene sitter inne med enorme ressurser som jeg bør utnytte i større grad enn jeg har gjort til nå.

I eksempelet over viste jeg hvordan elevene kan arbeide med Moviemaker. I Norskboka.no presenterer Leif Harboe Photostory (ss. 117-123) som eksempel på hvordan man han jobbe med sammensatte tekster. Konseptet med Moviemaker og Photostory er det samme; elevene kan sette sammen lyd, bilder, musikk og tekst. Her er det bare lærerens kreativitet som setter grenser for hva arbeidet kan resultere i. Arbeidet virker, som nevnt over, motiverende på elevene, og hva er vel ikke mer motiverende for en lærer enn motiverte elever? Jeg har for eksempel latt elever som har problemer med å presentere noe muntlig for klassen, lage en film som de spiller av for hele klassen i stedet. Dette for å avlaste nervene deres av og til. Etter min erfaring blir elevene tøffere av det.

hugh-mcleod-twitter-cartoon, a photo by cambodia4kidsorg on Flickr.

Også i ren skriving kan man benytte seg av dagens web-kultur. Elevene kan for eksempel få ulike oppgaver gjennom å opprette egne blogger og skrive egne blogginnlegg. Innleggene kan ha både et faglig og et personlig innhold, gjennom norskfaget kan det være mest naturlig å opprette en fagblogg. Her kan elevene reflektere, kjøre dialoger og oppsummere, samtidig som de kan få ulike oppgaver av læreren. For eksempel kan innleggene være rent faglige, eller man kan legge opp til oppgaver som innebærer en diskusjon av dagsaktuelle tema. En blogg kan oppleves som skummel og demotiverende for elever som ikke er overbegeistret for faglig skriving fra før, for en blogg er tilgjengelig for alle som ønsker å lese den. Dermed kan enkelte elever føle seg nakne og sårbare ved blogging. Dette kan man løse ved at elevene får velge hvem som skal få muligheten til å lese bloggen, dermed kan resten av omverdenen enkelt stenges ute og eleven er igjen innenfor trygge rammer. I bloggen kan man få tilbakemeldinger både fra medelever og lærer, noe som kan fungere som en formativ vurdering. Elevene kan dermed gå direkte inn på innlegget og gjøre de nødvendige endringene uten å måtte skrive hele teksten om igjen. Dette forenkler arbeidet noe.

Gode ressurser i undervisningen har man også i nettsider som norsksidene.no, gruble.net, sprakradet.no og nettsidene som tilhører de ulike lærebøkene. Disse nettsidene kan fungere som ressurs både for lærere og elever. Spesielt i sidemålsundervisningen kan det være greit å ha en nettside med spesifikke oppgaver å støtte seg på.

Elektronisk læringsplattform og personlig læringsnettverk

 

På den videregående skolen hvor jeg arbeider har elevene en elektronisk læringsplattform (LMS) i form av Fronter, et lignende verktøy er It's learning. I Norskboka.no viser Harboe til en undersøkelse gjennomført av Utdanningsdirektoratet, hvor det kommer fram at hele 98% av alle videregående skoler benytter seg av en elektronisk læringsplattform, mens 58% av grunnskolene gjorde det samme. Læringsplattformen kan brukes til diskusjoner mellom elever, lærer og foreldre, de kan også brukes som et verktøy hvor lærere kan dele undervisningsopplegg, legge ut fagplaner og dele erfaringer med hverandre. Nytteverdien ved en slik plattform kan derfor være høy om den blir brukt riktig. Her kommer vi også inn på personlige læringsnettverk (PNL), hvor lærere kan få innblikk andre læreres praksis. Her kan lærere (som i Fronter) dele ressurser, kommentere, samarbeide, reflektere og lignende. Det trenger ikke nødvendigvis være bare gjennom skolens elektroniske læringsplattform at denne delingen skjer, det kan også være fagblogger, Twitter og andre medier. Nye impulser gir ofte nye ideer, og kanskje også ny motivasjon.

Digital dugelighet, -kyndighet og -dannelse

 

Som jeg nevnte tidligere i innlegget har Hoem og Schwebs (2010, s. 177) delt literacy-begrepet inn i tre kategorier; Digital dugelighet: Det er i denne kategorien elevene skårer høyest, kanskje til og med høyere enn lærerne. Elevenes instrumentelle ferdigheter er velutviklet, det meste innen web 2.0 kan de utføre med lukkede øyne; de innehar svært solide praktiske evner. Digital kyndighet: Her refererer Hoem og Schwebs til Castell (2001), som påpeker at de som «evner å behandle store informasjonsmengder med hensyn til kvalitet og relevans, og deretter er i stand til å rekontekstualisere innholdet slik at det kan anvendes til å dekke egne behov i bestemte sammenhenger» er de som vil klare seg best (2010, s. 180). Her skårer elevene betraktelig lavere. Når det kommer til det å innhente, tolke, vurdere og ikke minst forstå mengder med iformasjon, kreves det mer kunnskap og forståelse enn hva man kan regne med en «utrenet» 16-19 åring sitter inne med. Det er her lærerne er sterke, og kanskje er det her vår aller viktigste jobb innen digital kompetanse ligger. Vi må trene elevenes kritiske sans. Digital dannelse: Hvordan skal man opptre på nettet? Kjenner elever og lærere nettets etikette og etikk? Her vet vi at svarene er svært så delte. Senest denne uken har det vært en nyhetssak hvor det kom fram at elever hetser lærerne sine på Facebook. Det forekommer mye mobbing digitalt, kanskje spiller også den kritiske og fornuftige sansen inn her når unge legger ut upassende bilder, tekster og mye annet på nettet. Lærerne kan lære elever hvordan de skal og bør opptre i de sosiale mediene, og er ikke dannelse en vesentlig del av hva vi holder på med?

Som norsklærer legger man veldig godt merke til begrensningene som de sosiale mediene fører med seg, men jeg mener også at ressursene disse kan føre med seg er så enorme at vi må lære oss å benytte oss av dem. Web- 2.0 kommer ikke til å forsvinne, kanskje heller motsatt; at det blir videreutviklet til et web- 3.0, og da bør man helst ikke seile akterut. Vi må komme oss på elevenes arena av og til, både for å forstå dem bedre, men også for å ha den konkrete kunnskapen som skal til for å hjelpe elevene videre.

Kanskje bør vi norsklærere fokusere mer på å trene elevenes digitale kyndighet og dannelse, dugeligheten er jo der for de aller fleste allerede. Spesielt retter jeg denne oppfordringen mot lærene i den videregående skolen; Vi bør fokusere mer på det kritiske og faglige hos elevenes digitale kompetanse.

Vennlig hilsen en frøken som desperat prøver å henge med elevene i den digitale hverdagen.

Lyst og glede, kanskje det er nøkkelen?

 

Love of Reading, a photo by Lel4nd on Flickr.

 

Så er det «på'n igjen», nytt arbeidskrav betyr nytt blogginnlegg, denne gangen skal det handle om tekstkompetanse, litteraturundervisning og ulike metoder lærere kan bruke for å hjelpe elevenes utvikling som lesere og skrivere. Ut fra dette mener jeg det er tre nøkkelord som står frem:

1. Kompetanse: Hva slags erfaring har eleven når han/hun går inn døren til klasserommet første gang? Hva ønsker vi at eleven skal ha i ryggsekken siste gang han/hun strider over de samme dørstokken? Hva er det kompetansemålene krever at eleven skal ha av kompetanse etter at skoleåret er over?
   
   
2. Utvikling: Hva skal til for at eleven utvikler sine ferdigheter og sin kompetanse innen endt skoleår? Hvilke faktorer virker inn på elevens utviklingen og hva kan jeg som lærer gjøre for å sette fart på og styre denne utviklingen i riktig retning?
   
   
3. Litteratur: Hva slags slags litteratur har eleven arbeidet med tidligere? Har eleven lest noe litteratur tidligere? Hvilke erfaringer har eleven med å lese og skrive? Hvilken litteratur vil kunne øke elevens leselyst og leseglede eller skrivelyst og skriveglede?

Dette er mange spørsmål jeg stiller meg hver gang det kommer til litteraturundervisning og her er den tilpassede opplæringen veldig vanskelig, etter min mening.

Tekstkompetanse

I Litteratur og film i klasserommet av Sylvi Penne møter vi forskjellige diskurser som elevene drar med seg inn i undervisningen og klasserommet, med andre ord kan man si at dette er elevenes kompetanse ved oppstart av et undervisningsforløp. Det er i hjemmet vi finner det som Penne kaller for primærdiskursen, elevene tar etter eller lærer av foreldre, familie eller omgangskretsen. Dette er komfortsonen, det er her elevene føler seg trygge, kanskje uten de store utfordringene. Utfordringene kommer (for noen) i sekundærdiskursen.

 

          «Sekundærdiskurser er rett og slett alle språklige og kommunikative møter utenfor hjem og nærmiljø (...) Vi kan tolke, utprøve, undersøke for å forstå (...) Å forholde seg til sekundærdiskurser innebærer alltid å måtte forholde seg til andre og andres tanker.» (Penne, 2010:34)

Elevene kommer med ulike erfaringer inn i skolesystemet. Mens enkelte kanskje ikke har åpnet en bok i det hele tatt, har andre kanskje med seg erfaringer som er i tråd med sekundærdiskursen. Elevene i den siste gruppen har gjerne vokst opp med diskusjoner og bøker i hjemmet, de har dermed møtt diskurser som spiller på lag med skolens diskurs, her er det ofte snakk om elever som tilhører middel- og overklassen. På grunnlag av dette kan vi si at elevene kommer inn i skolen med ulike diskursive kompetanser. I likhet med Penne mener også Atle Skaftun i Litteraturens nytteverdi at på grunn av at sekundærdiskursene er språkbaserte, kan de læres. Elever som allerede har vært innom sekundærdiskursen før de går inn i skolen har en fordel, men det betyr ikke at de går ut av skolen med noe høyere kompetanse enn de andre elevene. Dette krever en del av læreren som aktivt må gi elevene, som ikke har all verdens med erfaring på dette feltet, begreper og språk. Dermed kan de også orientere seg i all informasjonen som veller seg over dem.

Tekstkompetanse og dannelse

Elevene må ha tilstrekkelig språk- og teksterfaring for å kunne oppnå den kompetansen det kreves av dem og som jeg nevnte i avsnittet over kan denne erfaringen læres. I følge Atle Skaftun er derfor en nødvendighet å arbeide med sakprosa og skjønnlitteratur, for å forberede dem på det livet de skal ut i senere. Sakprosatekster er med på å øve elevenes kritiske sans og skjønnlitterære tekster gir elevene innblikk i en verden som de kan kjenne seg igjen i, dermed kan de skape relasjoner til skjønnlitteraturen. Men i følge Skaftun vil de skjønnlitterære tekstene kunne fortone seg som kjedelig for de uinteresserte elevene (Skaftun 2009, s 16). Kanskje er det også derfor at Kunnskapsløftet legger mest vekt på sakprosaen? Som nevnt skal skolen forberede elevene på voksenlivet og livet som kommer etter endt utdanning, derfor er kanskje spesielt lesingen forutsetning for at elevene skal kunne gjenkjenne, forholde seg til og ikke minst forstå skrift og kultur i samfunnet og den verden vi lever i (Skaftun 2009, ss 16-17). Dermed vil skolen bli et sted for dannelse. Skaftun viser til en definisjon på dannelse av Laila Aase:

Dannelse er en sosialiseringsprosess som fører til at man forstår, behersker og kan delta i vanlige oppvurderte kulturformer. Dette innebærer både tenkemåter, handlingspotensial og kunnskaper innenfor et bredt og variert felt” (Skaftun 2009, s. 32).

Begrepet dannelse er vidt og det er en evig diskusjon om hva som skal til for å være dannet. Hva er dannelse egentlig? Dette blir oppfattet på mange ulike måter og dermed skapes det også diskusjoner rundt definisjonen av begrepet. Men en ting er ganske sikkert, dannelsens krav er noe annet i dag enn det var for 50 år siden, begrepet bør utvikles i samsvar med samfunnets endringer. Dermed kan vi spørre oss om litteraturhistorien preger samfunnet i like stor grad nå som den gjorde før? Dersom svaret er nei, bør ikke da litteraturhistorien få mindre plass i skolen enn den hadde tidligere? Vi bør bevege oss i takt med kravene fra samfunnet. Samfunnet utvikler seg i et forrykende tempo og etter min mening er spriket mellom primærdiskursen og sekundærdiskursen mye større i dag enn det var for noen tiår siden, noe som fører til at vårt arbeid i skolen krever mer og kanskje til og med blir viktigere?

Den mangfoldige kompetansen

Som jeg har vært inne på tidligere er det svært viktig at elevene har en bred teksterfaring for å kunne utvikle deres tekstkompetanse, dette får de (rett og slett) gjennom å arbeide med tekster, hvor de avkoder, anvender og reflekterer , både i egne og andres tekster. Det er nå vi er inne i begrepet literacy, som både Skaftun og Penne legger stor vekt på i bøkene sine. I Litteratur og film i klasserommet benytter Penne seg av UNESCOs definisjon på begrepet. Literacy handler om å kunne utvikle en forståelse i det sammensatte informasjonssamfunnet, altså å kunne utvikle et metaspråk. Her er forståelse et nøkkelord, dersom vi ikke eier forståelse av den kontekstuelle koden, vil vi stå alene utenfor det språklige praksisfellesskapet som literacy omhandler. Literacy vil dermed være nøkkelen for deltakelse i en språklig praksis. Det er svært mange (spesielt elever) som spør hvorfor de må lese litteratur på skolen når man ikke gjør det hjemme? Dette belyser også Penne gjennom det retoriske spørsmålet: "Hvordan og hvorfor skal vi drive med litteratur i skolen når elevene ser fjernsyn i stedet for å lese?" (Penne 2010:19). Dette har man muligens fått svaret på gjennom det jeg har påpekt innen dannelse og literacy. For å ta til seg et budskap og kanskje produsere noe selv, trenger elevene en tillært kompetanse som de kanskje ikke tilegner seg utenfor skolen. Det er jo nettopp det dannelse og literacy handler om: Å forberede elevene på livet etter skolen slik at de kan forstå, gjenkjenne og forholde seg til både skrift og kultur i samfunnet og omverdenen rundt dem.

Hvor er lysten og gleden?

Tidligere i innlegget har jeg nevnt at samfunnet har endret seg betraktelig de siste årene, og disse endringene ser heller ikke ut til å avta med det første. Vi har nå tv, film, data, spill og internett som tar oppmerksomheten bort fra litteraturen, dermed blir lærerens utfordring med å skape lyst og glede ved lesing og skriving mye større enn tidligere. Da blir dette plutselig et spørsmål om motivasjon og lærerens utfordring med å motivere. Gjennom min idrettsudanning var det naturligvis mye snakk om motivasjon og hvordan denne virker inn på prestasjon, prinsippene er de samme innen norskfaget. Motivasjon fører ofte til prestasjon eller mestring, som igjen kanskje fører til fornyet motivasjon osv. Dette er som en evig trapp!

Atle Skaftun peker også på motivasjon som en viktig faktor for leseglede, han viser også til at det er interessen som styrer motivasjonen. Nøkkelen vil derfor bli å få elevene til å bli interesserte i det som skal leses og skrives. Skaftun skiller mellom indre og ytre motivasjon, hvor den indre motivasjonen kommer fra elevens indre, hans eller hennes individuelle interesser. Den ytre motivasjonen styres av ytre faktorer som kan påvirke elevens lese- og skrivelyst, dette kan være at enkelte elever lar seg motivere av gode karakterer, en framtidig utdanning, mens andre elever lar seg motivere av at foreldre lokker med belønning dersom leksene blir gjort (Skaftun 2009, s. 62). Det er den indre motivasjonen som kanskje er den ideelle, men for all del: «Ja takk! Begge deler!» Av og til må man bare si som i reklamen: «Ost er ost».

 

Hva vil motivere?

Henning Fjørtoft skriver i Effektiv planlegging og vurdering om viktigheten av validitet (gyldighet) av vurderingen, her kan man for eksempel nevne innholdsvaliditet som betyr at oppgavene skal dekke innholdet i kompetansemålet som det arbeides med (Fjørtoft 2009, s 43).

I det forrige blogginnlegget mitt Vurderingsom læring eller kontroll? nevnte jeg viktigheten av klare vurderingskriterier og krav som eleven på forhånd har klart for seg. Og i "Vurdering og læring i norsk skriftlig. Mot en kriteriebasert skrivepedagogikk" påpeker den samme Fjørtoft at validitet er et vesentlig tema i vurderinsdesign (Fjørtoft 2010, s. 53). Som jeg skrev i det forrige innlegget skal ikke læringsmålet og karakteren komme som «lyn fra klar himmel» når elevene har formulert seg ferdig. Et godt verktøy som kan være med på å øke elevenes motivasjon kan derfor være aktiv bruk av vurderingsrubrikker.

Men hva annet kan være med på å øke motivasjonen til elevene? Som nevnt over går motivasjon og mestring hånd i hånd, så hvorfor ikke gi elevene de verktøyene som skal til for å utvikle leseferdigheter og leseforståelse? Jeg kan kort nevne VØL-skjema, styrkenotat, kolonnenotat og ikke minst det gode gamle tankekartet, men jeg ønsker spesielt å dra frem BISON-overblikk som er en strategi for å komme hurtig inn i teksten og forberede seg på hva den handler om. Dere kan klikker dere inn på hver enkelt strategi for å lese mer om dem. Et av kompetansemålene for Vg2 studiespesialiserende er jo at elevene skal beskrive og vurdere egne lese- og skrivestrategier. Hensikten er at elevene skal lære å lese, angripe, tolke, fordøye og forstå tekster, de får flere verktøy i den stadig voksende verktøykassen.

I et fag hvor elevene samarbeider med en lærer dannes det ofte en skriftkultur gjennom oppgaver, klassediskusjoner, prosessorientert skriving og respons, ofte dannes denne kulturen etter lærerens tidligere erfaringer og visjoner. Nå har det seg sånn at på skolen er det flere fagområder og elevene må gjerne forholde seg til flere lærere, noe som igjen betyr at de må forholde seg til flere ulike skriftkulturer. Hva skjer så når en elev bytter skole eller får en ny lærer? Jo, da må man kanskje begynne helt på nytt. Det er ufattelig mye en elev må forholde seg til og det er dessverre lite som skal til for å «skiple» tilværelsen. Nye skriftkulturer med en annen type respons, andre ting som blir vektlagt. Stakkars liten? Enkelte elever vil kanskje oppleve dette som et friskt pust, mens for andre kan det virke demotiverende og det kan igjen gå utover elevens mestring. En evig runddans.

 

Et tolkningsfellesskap

Elevene lærer best når de vet hva som blir forventet av dem og hvilke krav som stilles til dem. Dersom lærere står sammen og tar ansvar for skrive- og leseopplæringen gjennom et tolkningsfellesskap hvor vi står sammen om hvordan vurderingsredskapene skal benyttes, vil dette gagne elevene i svært stor grad. Vi lærere må derfor bli enige om felles normer for tekst og en samlet forståelse for kvalitet og tekst, og bruke karakterskalaen likt. Gjennom et godt tolkningsfellesskap kan vi øke elevenes tekstkompetanse, dette kan gjøres så enkelt som å forklare en oppgave grundig, hvor vi også kommenterer eller forklarer kompetansemål og vurderingskriterier, vi kan benytte oss av ulike lese- og skrivestrategier og responsgrupper. Det er ikke så forferdelig mye som skal til før helheten og framgangen øker (i alle fall ikke i teorien).

 

Konkrete metoder

Temabasert undervisning:

I «Litteratur og film i klasserommet» viser Sylvia Penne til ulike metoder for temabaseret læring. Metodene er utviklet av Robert Scholes og er tiltenkt engelskundervisning i amerikanske skoler, men metodene kan like godt benyttes i vår norskundervisning. Her er hensikten å øke elevens språk og tekstkompetanse, dette henger i tråd med læreplanens formål med norskfaget. Undervisningsprogrammet er delt inn i seks deler, men jeg vil bare ta for meg del en, to og fire for å vise hvordan disse kan kobles opp mot konkrete kompetansemål:

1. Elevene skal finne ut hvor de står språklig. Hvem vil de ligne på og hvem er deres allierte? Her dominerer pronomenene «jeg», «du» og «vi». Elevene vil møte en rekke ulike tekster fra forskjellige sjangre som stiller de samme spørsmålene «Hvem er jeg?» og «hvem er vi?». Elevene skal kunne svare på hva de kan lære av den valgte teksten og forfatteren, og hvordan han/hun selv skal uttrykke seg. Elevene skal svare med egne tekster.

2. Elevene skal også her nærlese tekster fra ulike sjangre. Her er fokuset på hvordan kultur og språk kan inkludere eller ekskludere enkeltindivider. Pronomenet «de» dominerer og tekstenes tema vil være den andre, metoden retter fokuset mot bevisstgjøring på litteraturens ulike måter å uttrykke fremmedgjøring og isolasjon.

De to første metodene kan vi koble opp mot et kompetansemål etter 10. årstrinn: Eleven skal kunne:

• lese og skrive tekster i ulike sjangere, både skjønnlitterære og sakspregede på bokmål og nynorsk: artikkel, diskusjonsinnlegg, formelt brev, novelle, fortelling, dikt, dramatekst og kåseri

4. Her skal elevene arbeide med et drama fra fortida, dette skal skje over en lengre periode. Elevene skal modernisere dramaet slik at det blir tidsaktuelt innen dagens kontekst. Hvordan ville det aktuelle dramaet sett ut i dag? Elevene kan se på hvordan dramaet kan ha utviklet seg opp gjennom tidene. Elevene kan også forestille seg at de er forfatterens «hjelpere», som skal hjelpe til med dramatiseringen av stykket gjennom å realisere dramaet med ulike scener og karakterer.

Denne metoden kan også kobles opp mot et kompetansemål etter 10. årstrinn: Eleven skal kunne:

• delta i utforskende samtaler om litteratur, teater og film
  
  
• gjennomføre enkle foredrag, presentasjoner, tolkende opplesing, rollespill og dramatisering, tilpasset ulike mottakere
   
 

Lyst og glede innen lesing og skriving

Jeg ønsker å avslutte med noe som kan minne om en moralpreken. Jeg ønsker å oppfordre alle foreldre/foresatte, tanter og onkler, bestemødre og bestefedre om å ta deres små poder inn i litteraturens fantastiske verden så tidlig som mulig. Barn lærer av sine omgivelser og jo før de oppdager litteraturen, jo større sjanser er det for at den vil følge dem videre i livet. Og bare for å slå et aldri så lite slag for skjønnlitteraturen; hvor fantastisk er det ikke å drømme seg bort fra hverdagens mas og kjas og leve seg inn i en fiksjonsverden med en god bok, hvor bare fantasien kan sette grenser?

Egenvurdering:

I oppgaveteksten for dette arbeidskravet står det at jeg skal komme med en vurdering av mitt eget blogginnlegg basert på kriteriene til innlegget.

Denne gangen var det ekstremt vanskelig å fatte seg i korthet, og jeg føler kanskje at jeg kunne ha dekket mer med å skrive lengre, men det er jo en blogg! Det får vel være måte på hvor langt det skal være. Men selvkritikk til side; alle begrepene er med og jeg mener selv at jeg har benyttet dem på en fornuftig og hensiktsmessig og relevant måte, det samme gjelder emnetaggene og lenkene. Jeg har med synspunkter fra både Penne og Skaftun, det kan vel kanskje diskuteres om dette er en grundig forståelse, men forsøket er der i alle fall. Jeg har forsøkt å se på ulike aspekter ved tekstkompetanse og igjen forsøkt å problematisere disse, men om det er godt nok får tiden vise! Jeg kunne helt sikkert hatt med flere og andre metodeforslag, men jeg har tatt et bevisst valg på å ikke ta med mer på grunn av lengden på innlegget. Lur avgjørelse? Vel, det er det andre enn meg som må svare på i denne omgangen.

Med vennlig hilsen

en meeeeeget fortumlet frøken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litteratur:

Fjørtoft, Henning (2009): Effektiv planlegging og vurdering. Rubrikker og andre verktøy for lærere, Bergen: Fagbokforlaget

Fjørtoft, Henning (2010): “Vurdering og læring i norsk skriftlig. Mot en kriteriebasert skrivepedagogikk” i Dobson og Engh (red.): Vurdering for læring i fag, Kristiansand: Høyskoleforlaget

Penne, Sylvi (2010): Litteratur og film i klasserommet. Didaktikk for ungdomstrinnet og videregående skole, Oslo: Universitetsforlaget

Skaftun, Atle (2009): Litteraturens nytteverdi, Bergen: Fagbokforlaget

http://www.flickr.com/photos/lel4nd/5599873685/