Vurdering som læring eller kontroll?

Trolla skole (1913), a photo by Trondheim Byarkiv on Flickr.

Etter mange år på skolebenken kan jeg med hånden på hjertet si at de av mine lærere som benyttet seg av vurderingskriterier og framovermeldinger i undervisningen sin, dessverre kan telles på en hånd. De aller fleste prøvene eller innleveringene vi fikk tilbake inneholdt allmenn ros som "Bra!", "Flott!", "Riktig!" og gjerne avsluttet med "Godt jobba!" eller i verste fall "Du har jobbet for lite med stoffet!". Disse konstruktive tilbakemeldingene, som det er så enkelt å rette seg etter, ble gjerne etterfulgt av en karakter som kanskje ikke svarte til de forventningene vi hadde fått etter å ha skummet oss gjennom "rosen". Er det flere som kjenner igjen denne traurige og svært så utdaterte trenden, eller er det bare hos meg at frysningene kryper opp fra tuppen av stortåen til det skjelver i den ytterste hårtupp?

 

Nå sier ikke jeg at alle lærere som underviste min generasjon ga tilbakemeldinger på denne måten. Neida, det jeg ønsker å få fram er at mine karakterer hadde antakeligvis vært enda bedre dersom jeg hadde visst hvorfor jeg fikk den karakteren jeg fikk, hva jeg burde jobbe mer med, hvordan jeg kunne nå de aktuelle målene og kanskje til og med fått vite hva det ble krevd av meg før arbeidet begynte. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg valgte å bli lærer av yrke, jeg fikk grundig opplæring i den omdiskuterte læreboken "What not to do!".

 

 

Heldigvis har det skjedd endringer siden jeg blomstret med ansiktet rettet mot tavlen. Da "pugging" var det store og kunnskapen var glemt dager etter at den ble presset inn. Vi tilegnet oss kunnskaper og ferdigheter, men forsto ikke en døyt av hva vi holdt på med (satt litt på spissen). I dag ønsker man ikke bare å måle kunnskapen eller ferdighetene til elevene, men man ønsker ikke minst å måle forståelsen av det som læres. Ved å måle kunnskaper, ferdigheter og forståelse får man en bedre indikator på kompetansen til den enkelte elev. Setter vi dette sammen med at elevene på forhånd får vite hva som kreves av dem (vurderingskriteriene) og samtidig får vite av den enkelte lærer hvor de ligger an i forhold til målet og hva som skal til for å nå det, begynner vi å ane den søte duften av en ideell læringssituasjon.

Vurderingens formål og funksjon har lenge vært et aktuelt tema i skoledebatten i Norge og resten av verden. Diskusjonen har dreid seg om vurderingens effekt. Er det slik at vurdering fremmer eller hemmer læring i skolen? Er vurdering læring eller kontroll? (Slemmen 2012: 27)

Trude Slemmen påpeker i «Vurdering for læring i klasserommet» at flere undersøkelser de siste årene viser at vurderingen kan være med på å fremme elevenes læring, dersom den sees på som mer enn bare prøver og karakterer. Det er her vi kommer inn på den formative vurderingen, også kjent som underveisvurdering eller vurdering for læring. Dette innebærer at vurderingen skal bli et verktøy for å fremme læring, den skal bli en del av undervisningen og ikke bare et verktøy for kontroll og synliggjøring av kompetanse. Vurderingen skal med andre ord ha en sentral funksjon underveis i læringen.
 

I forskrift til opplæringslova står det for eksempel:

§ 3-2. Formålet med vurdering

Formålet med vurdering i fag er å fremje læring undervegs og uttrykkje kompetansen til eleven, lærlingen og lærekandidaten undervegs og ved avslutninga av opplæringa i faget. Vurderinga skal gi god tilbakemelding og rettleiing til elevane, lærlingane og lærekandidatane.

Undervegsvurdering skal brukast som ein reiskap i læreprosessen, som grunnlag for tilpassa opplæring og bidra til at eleven, lærlingen eller lærekandidaten aukar kompetansen sin i fag.

Sluttvurderinga skal gi informasjon om kompetansen til eleven, lærlingen og lærekandidaten ved avslutninga av opplæringa i faget (...).

Udanningsdirektoratet har egne sider som omhandler vurdering for læring og hva dette egentlig går ut på. Jeg ønsker å vise til et utdrag fra sidene for å skape større forståelse for hva begrepet egentlig innebærer (mine uthevinger).

     

Formålet med underveisvurdering er å fremme læring, utvikle kompetanse og gi grunnlag for tilpasset opplæring. All vurdering i fag som foregår i løpet av opplæringen fram til slutten av 10. årstrinn og i løpet av opplæringen på årstrinn i videregående opplæring defineres som underveisvurdering. Underveisvurdering er en rettighet for alle elever og lærlinger.

Underveisvurdering skal gis løpende i opplæringen som veiledning. Gjennom underveisvurderingen får lærer/instruktør og elev/lærling informasjon om elevens faglige progresjon. Informasjon om hva elever og lærlinger kan og hva de må jobbe mer med, kan brukes til å tilrettelegge opplæringen etter deres ulike behov. Når underveisvurdering brukes til å fremme elevers læring og tilpasse opplæringen er det vurdering for læring (...).
 

Som lærere skal vi altså flette vurderingen inn i undervisningen og la den bli en naturlig del av skolehverdagen til elevene, slik at den kan være med å hjelpe opp og fram hver enkelt elev og dermed blir det en tilpasset opplæring. Dette er ikke bare noe vi lærere kan gjøre, men også noe vi bør gjøre. Lærere bør bruke underveisvurderingen aktivt, noe elevene også har rett på. For å iverksette vurdering for læring bør man blant annet følge noen viktige prinsipperfor underveisvurdering. 

Hva så med sluttvurderingen? Kan den ha andre egenskaper enn bare å uttrykke kompetanse og kontroll? Jeg mener at svaret er et høyt og rungende; JA! La meg gi dere et eksempel:

 

Når en kokk smaker på maten han lager, er det vurdering FOR læring. Kokken kan deretter tilføye ingredienser for å forbedre smaken. Når så gjesten smaker på maten er det vurdering AV læring. På denne måten er sluttproduktet vurdert og en konklusjon er tatt. Dette er formativ og summativ vurdering slik det er beskrevet over, men hva skjer dersom kokken tar til seg vurderingen fra gjesten og gjør endringer ut fra de gitte tilbakemeldingene? Her glir vurdering AV læring over til å bli vurdering FOR læring.

Hva betyr dette egentlig i praksis for oss lærere? For at vurderingen skal bli en del av læringen må vi ha den i bakhodet allerede under planleggingen av undervisningen. Under denne planleggingen tar vi utgangspunkt i Kunnskapsløftet hvor de ulike kompetansemålene for hvert enkelt fag er definert, dette innebærer hva elevene i den norske skolen skal lære ut fra det trinnet de er på. Kompetansemålene kan oppleves som nokså overveldende og omfattende, det er derfor vi lærere må «bryte dem opp» og «oversette» dem slik at de blir mer anvendelig i praksis. Med andre ord betyr det at lærere må operasjonalisere kompetansemålene til den praktiske undervisningen, noe som vil innebære en konkret undervisningsplan hvor utformede vurderingskriterier, kriterier for måloppnåelse og læringsmål er inkludert. Disse kriteriene samt læringsmålene er hva vi skal gjøre vurderingen ut ifra. Du kan lese mer om operasjonalisering i Effektiv planlegging og vurdering, av Henning Fjørtoft. Her finner du også konkrete eksempler på hvordan man kan bruke vurderingen i praksis, noe som er gull verdt for enhver lærer.

Ut ifra det jeg nå har vært inne på kan vi si at man nå ønsker en «kvalitetssikring» av læringen. Læringsmål og vurderingskriterier skal ikke bare være noe læreren trykker til brystet og holder hemmelig for omverdenen. Karakterene skal ikke lenger være et uløst mysterium for elevene, de har rett til å vite hva som blir krevd av dem, hva som må til for å nå målene, hvor de er i forhold til det aktuelle målet, hva som er det første skrittet på veien og hva som må til for at de skal bli bedre. På denne måten blir eleven en større del av undervisningen og læringen. Kanskje blir «eierfølelsen» hos elevene større, noe som kan være med på å øke motivasjonen for læring. Læreren skal være både trener og dommer, og kanskje er det trenerrollen som er den absolutt viktigste rollen vår. Vi skal nå lete etter «bevis» på læring ved hjelp av flere vurderingskilder, disse vurderingskildene kan være observasjon av eleven(e), dialog med eleven(e) og ikke minst vurdering av elevarbeider både underveis i prosessen og den endelige sluttvurderingen. Karakterene skal ikke lengre slå ned som "lyn fra klar himmel", vi ønsker oss en "undervisningsintegrert vurdering"!

Nå skal det nevnes at dette er det ideelle, det er sånn man ønsker at det skal være. Det er jo en gang slik at den formative vurderingen bare har positiv effekt når informasjonen faktisk brukes i praksis.

 

 

Bildet er hentet fra en Prezi-presentasjon av Lisbeth M. Brevik - foredragsholder fra Gyldendal kompetanse (Ny Giv)

 

Vi lærere er gode til å lære bort, men vi må også forsikre oss om at læringen faktisk har skjedd.

Med vennlig hilsen
en tankefull, men dog håpefull frøken.