Sosiale medier – ulempe eller ressurs?

 

Old School, a photo by tracilawson on Flickr

I dag er datamaskinen en stor del av klasserommet og undervisningen. Snart eier ikke elevene penn eller papir i det hele tatt. For meg virker det som om den digitale verden utvikler seg med større hastighet enn vinden her, ytterst på Nordmøre.

Jeg husker fra min tid som elev, undervisningen foregikk utelukkende på tavlen, og først på ungdomsskolen ble jeg presentert for bruk av datamaskin i undervisningen. Dette var kun i form av enkle oppgaver i matematikk, hvor hver elev fikk nesten et helt kvarter på datamaskinen et par ganger i halvåret. Her snakker vi store tilstander! På videregående ble jeg (i skolesammenheng) introdusert for det utrolige internettet og hvilken ressurs dette kunne være. Her kunne vi finne informasjon fra oppslagsverk som for eksempel ferdiglagde leksikon, vi kunne hente inn og lese informasjon fra andres publikasjoner. For meg ble internett i all hovedsak brukt som et oppslagsverk, som bruker opererte jeg kun som konsument, det er dette vi kjenner som web 1.0.

 

Sosiale medier forklartStor, a photo by carlchristiang on Flickr.

Den elleville utviklingen

Nå er ikke jeg verdens eldste lærer, da jeg omtrent bare er syv år eldre enn mine elever. Jeg føler meg likevel som en dinosaur i forhold til elevene når vi kommer til digital dugelighet, dette sier kanskje noe om den enorme utviklingen innen web-kulturen. Den som nevnte internettbruken i web 1.0 har utviklet seg til det vi i dag kjenner som web 2.0. Det hele har forandret seg fra en forbrukerkultur til en deltakerkultur. Fra å fungere som kun oppslagsverk, har web 2.0-kulturen utviklet seg til å bli et sentrum for kommunikasjon, og elevene lever som nevnt høyst aktivt i denne kulturen. De skriver egne blogger samtidig som de kommenterer andres. De publiserer egne meninger på Facebook, mens de twitrer dem på Twitter, samtidig som andre kan kommentere det som blir delt. De sender private meldinger, har samtaler i grupper og chatter på Facebook og MSN. Elevene kan uttrykke offentlig sine personlige meninger om en publisert nyhetssak i nettavisene, de kan også legge ut personlige- og dele offentlige filmsnutter og musikkvideoer på YouTube. Tilsvarende kan man gjøre med bilder på nettstedet Flickr. Mens den «hellige gral» for mange elever, Wikipedia, er et leksikon for og av brukere. Her kan hvem som helst oppdatere og redigere «fakta» i samarbeid med hverandre. Mange elever ser på dette nettstedet som sannheten selv, bruker det blindt og tar det som er publisert for god fisk, dessverre. Alle de nettstedene som er nevnt over (pluss mye, mye mer) er det vi omtaler som sosiale medier, hvor brukerne skaper og deler innholdet med hverandre, den berømte web 2.0-kulturen.

Medfører denne web 2.0- kulturen endringer i elevenes lese- og skrivevaner? Åpner denne kulturen for nye muligheter i norskfaget for norsklæreren,og hva kan vi lærere konkret gjøre for å øke elevens digitale kompetanse i norskfaget? Store og tunge spørsmål som du kanskje vil finne noen svar på ved å lese videre.

 

Endringer i lese- og skrivevaner hos elevene?

 

 

Som nevnt over kan elevene, gjennom web 2.0-kulturen være både forfattere og fagpersoner. Den store faren ligger i kravene til det som publiseres. Facebook, Twitter, personlige blogger, tekstmeldinger og mange, mange flere sosiale medier stiller ingen krav til spesielle skriveferdigheter, kanskje heller motsatt. Mange benytter denne «friheten» til å skrive dialekt, personlig hører jeg også til under denne kategorien, bare fordi jeg kan det. Faremomentet er at språket som blir benyttet i disse arenaene er svært preget av det muntlige, ingen sier noe på skrivefeil og ekstreme forkortelser, og engelsk blir svært ofte blandet med norsk. Dette kan blant annet føre til at elevene får problemer med å skille seg fra dette muntlige språket når de skal skrive fagtekster i skolesammenheng. De kan også få problemer med å lese fagtekster fordi de mister sammenhengen og rett og slett har problemer med å forstå det som står skrevet. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har kommentert at språket er for muntlig for den aktuelle sjangeren, det ser dessverre heller ikke ut til at det er en endring i siktet. Jeg mener og tror (uten å være for skråsikker) at de sosiale mediene må ta på seg noe av skylden for denne negative trenden. Skolen og kanskje spesielt norsklærerne må ta disse utfordringene på strak arm, og ta opp kampen mot de skriftspråklige subkulturene som har oppstått i de sosiale mediene.

Nå er det ikke bare for elevenes skrivevaner at varsellampene lyser, elevene leser også en hel masse gjennom de sosiale mediene. Dette er jo forsåvidt bra, men faren er at mange tar det de leser for god fisk. Det de leser er for dem ikke noe annet enn sannheten, her finnes det ekstremt mange fallgruver. Mange elever sverger til Wikipedia og elevsidene Propaganda og Daria, dette er nettsider hvor elevene selv kan publisere det de vil, også egne skoleoppgaver. Elevene bruker disse aktivt i skrivingen, uten å høre suset fra den kritiske sansen som burde ha dukket opp. Derfor mener jeg vi lærere bør fokusere mer enn det vi allerede gjør på kildekritikk, noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget.

Jeg ser at jeg har presentert en svært negativ innstilling til de sosiale mediene i det jeg har skrevet over, men nå er det ikke sånn at det bare fører til negative utfall. De sosiale mediene fører i aller høyeste grad til lesing og skriving på fritiden, i følge Otnes og Schwebs i Tekst.no har elevenes datamaskin også blitt til lesebok, skrivebok og lærebok. Elevene må i dag (mer enn før) opparbeide seg en større digital literacy-kompetanse, altså noe vi skaper sammen med andre. I vekslingen mellom det sosiale og det individuelle, oppstår literacy hvor selve begrepet er kulturelt betinget. I Tekst 2 null deler Jon Hoem og Ture Schwebs literacy-begrepet, i denne sammenhengen, inn i tre kategorier; Digital dugelighet, digital kyndighet og digital dannelse. Disse tre kategoriene kommer jeg nærmere inn på senere i innlegget. Elevene har med andre ord behov for en større digital kompetanse enn tidligere. Dette kommer av at «alt» har blitt digitalt, tekstene har blitt digitale ved at de både blir laget og lest på en datamaskin. Bøkene kan ikke lenger bli lest fra perm til perm, da permene ikke lengre eksisterer (satt på spissen). Lesebrettene (og smarttelefonene) har på lang vei erstattet de tradisjonelle bøkene. Tenk så vondt det må gjøre å få et lesebrett i hodet i stedet for en bok, etter å ha lest litt for lenge på senga en søndagskveld? Kanskje kommer vi til å forsvinne inn i den digitaliserte hverdagen? Jeg synes reklamen for Sparebank1 tar denne enorme digitaliseringen på kornet.

 

Hvordan kan norsklærerne takle disse utfordringene?

 

Det er ikke sånn at vi bare kan skyve web 2.0 til side og heller fokusere på den tradisjonelle lesingen og skrivingen. Vi må kunne se muligheter i stedet for begrensninger. For i tillegg til å kunne regne, lese og uttrykke seg muntlig og skriftlig som det står integrert i kompetansemålene, skal elevene også som en femte grunnleggende ferdighet, kunne bruke digitale verktøy.

Som ett av hovedområdene innen Læreplanen for norskfaget finner vi sammensatte tekster, hvor elevene blant annet skal arbeide med tekster som aviser, tegneserier, sangtekster, reklamer og nettsider. Dette finner man jo lett fram til i dag, ved hjelp av noen få tastetrykk er man inne og leser dagens nyheter fra ulike nettaviser og lignende. I motsetning til hjemmeleksen jeg alltid glemte, vi måtte nemlig huske å ta med oss en avis hjemmefra som vi skulle jobbe med i timene neste dag. Forferdelig vanskelig å huske! Nå sier ikke jeg at man skal se helt bort fra papiravisene, men det er bare forferdelig lettvint med avisene som ligger ute på internett. Da kommer heller ingen seg unna med at de har glemt det (slik jeg gjorde).

I arbeidet med sammensatte tekster kan elevene få muligheten til å arbeide med multimodalitet, noe som betyr at de kan benytte flere framstillingsformer. De kan for eksempel kombinere illustrasjoner med tekst, lyd, figurer og bilder. Arbeidet med sammensatte tekster og multimodalitet opplever jeg som svært motiverende og lystbetont for elevene. Inntrykket mitt er at det er dette de liker aller mest i hele norskfaget. For eksempel har jeg nylig vært gjennom sammensatte tekster som tema, med min herlige andreklasse i videregående skole, studiespesialisering og idrett. Der fikk de en stor utfordring fra meg (med viten og vilje) mot slutten av undervisningsperioden. Utfordringen gikk ut på at de skulle lage en reklamefilm ved å benytte Moviemaker. Reklamen skulle være for en av lokalbedriftene i vårt nærområde, de fikk kun to dager før det ferdige produktet skulle presenteres. På presentasjonsdagen skulle de vise reklamefilmen for klassen, for deretter å ha en samtale med meg hvor de forklarte og begrunnet sine valg i forhold til forankring, avlasting eller motsigelser mellom bilde, tekst og lyd i reklamefilmen. De skulle også vurdere eget arbeid opp mot de gitte vurderingskriteriene. Dette gikk så det suste!!! Flere elever imponerte meg veldig, og absolutt alle bidro (sjelden kost). Inntrykket og meldingene jeg satt igjen med var at dette virket svært motiverende på elevene. Mitt personlige inntrykk var at disse elevene sitter inne med enorme ressurser som jeg bør utnytte i større grad enn jeg har gjort til nå.

I eksempelet over viste jeg hvordan elevene kan arbeide med Moviemaker. I Norskboka.no presenterer Leif Harboe Photostory (ss. 117-123) som eksempel på hvordan man han jobbe med sammensatte tekster. Konseptet med Moviemaker og Photostory er det samme; elevene kan sette sammen lyd, bilder, musikk og tekst. Her er det bare lærerens kreativitet som setter grenser for hva arbeidet kan resultere i. Arbeidet virker, som nevnt over, motiverende på elevene, og hva er vel ikke mer motiverende for en lærer enn motiverte elever? Jeg har for eksempel latt elever som har problemer med å presentere noe muntlig for klassen, lage en film som de spiller av for hele klassen i stedet. Dette for å avlaste nervene deres av og til. Etter min erfaring blir elevene tøffere av det.

hugh-mcleod-twitter-cartoon, a photo by cambodia4kidsorg on Flickr.

Også i ren skriving kan man benytte seg av dagens web-kultur. Elevene kan for eksempel få ulike oppgaver gjennom å opprette egne blogger og skrive egne blogginnlegg. Innleggene kan ha både et faglig og et personlig innhold, gjennom norskfaget kan det være mest naturlig å opprette en fagblogg. Her kan elevene reflektere, kjøre dialoger og oppsummere, samtidig som de kan få ulike oppgaver av læreren. For eksempel kan innleggene være rent faglige, eller man kan legge opp til oppgaver som innebærer en diskusjon av dagsaktuelle tema. En blogg kan oppleves som skummel og demotiverende for elever som ikke er overbegeistret for faglig skriving fra før, for en blogg er tilgjengelig for alle som ønsker å lese den. Dermed kan enkelte elever føle seg nakne og sårbare ved blogging. Dette kan man løse ved at elevene får velge hvem som skal få muligheten til å lese bloggen, dermed kan resten av omverdenen enkelt stenges ute og eleven er igjen innenfor trygge rammer. I bloggen kan man få tilbakemeldinger både fra medelever og lærer, noe som kan fungere som en formativ vurdering. Elevene kan dermed gå direkte inn på innlegget og gjøre de nødvendige endringene uten å måtte skrive hele teksten om igjen. Dette forenkler arbeidet noe.

Gode ressurser i undervisningen har man også i nettsider som norsksidene.no, gruble.net, sprakradet.no og nettsidene som tilhører de ulike lærebøkene. Disse nettsidene kan fungere som ressurs både for lærere og elever. Spesielt i sidemålsundervisningen kan det være greit å ha en nettside med spesifikke oppgaver å støtte seg på.

Elektronisk læringsplattform og personlig læringsnettverk

 

På den videregående skolen hvor jeg arbeider har elevene en elektronisk læringsplattform (LMS) i form av Fronter, et lignende verktøy er It's learning. I Norskboka.no viser Harboe til en undersøkelse gjennomført av Utdanningsdirektoratet, hvor det kommer fram at hele 98% av alle videregående skoler benytter seg av en elektronisk læringsplattform, mens 58% av grunnskolene gjorde det samme. Læringsplattformen kan brukes til diskusjoner mellom elever, lærer og foreldre, de kan også brukes som et verktøy hvor lærere kan dele undervisningsopplegg, legge ut fagplaner og dele erfaringer med hverandre. Nytteverdien ved en slik plattform kan derfor være høy om den blir brukt riktig. Her kommer vi også inn på personlige læringsnettverk (PNL), hvor lærere kan få innblikk andre læreres praksis. Her kan lærere (som i Fronter) dele ressurser, kommentere, samarbeide, reflektere og lignende. Det trenger ikke nødvendigvis være bare gjennom skolens elektroniske læringsplattform at denne delingen skjer, det kan også være fagblogger, Twitter og andre medier. Nye impulser gir ofte nye ideer, og kanskje også ny motivasjon.

Digital dugelighet, -kyndighet og -dannelse

 

Som jeg nevnte tidligere i innlegget har Hoem og Schwebs (2010, s. 177) delt literacy-begrepet inn i tre kategorier; Digital dugelighet: Det er i denne kategorien elevene skårer høyest, kanskje til og med høyere enn lærerne. Elevenes instrumentelle ferdigheter er velutviklet, det meste innen web 2.0 kan de utføre med lukkede øyne; de innehar svært solide praktiske evner. Digital kyndighet: Her refererer Hoem og Schwebs til Castell (2001), som påpeker at de som «evner å behandle store informasjonsmengder med hensyn til kvalitet og relevans, og deretter er i stand til å rekontekstualisere innholdet slik at det kan anvendes til å dekke egne behov i bestemte sammenhenger» er de som vil klare seg best (2010, s. 180). Her skårer elevene betraktelig lavere. Når det kommer til det å innhente, tolke, vurdere og ikke minst forstå mengder med iformasjon, kreves det mer kunnskap og forståelse enn hva man kan regne med en «utrenet» 16-19 åring sitter inne med. Det er her lærerne er sterke, og kanskje er det her vår aller viktigste jobb innen digital kompetanse ligger. Vi må trene elevenes kritiske sans. Digital dannelse: Hvordan skal man opptre på nettet? Kjenner elever og lærere nettets etikette og etikk? Her vet vi at svarene er svært så delte. Senest denne uken har det vært en nyhetssak hvor det kom fram at elever hetser lærerne sine på Facebook. Det forekommer mye mobbing digitalt, kanskje spiller også den kritiske og fornuftige sansen inn her når unge legger ut upassende bilder, tekster og mye annet på nettet. Lærerne kan lære elever hvordan de skal og bør opptre i de sosiale mediene, og er ikke dannelse en vesentlig del av hva vi holder på med?

Som norsklærer legger man veldig godt merke til begrensningene som de sosiale mediene fører med seg, men jeg mener også at ressursene disse kan føre med seg er så enorme at vi må lære oss å benytte oss av dem. Web- 2.0 kommer ikke til å forsvinne, kanskje heller motsatt; at det blir videreutviklet til et web- 3.0, og da bør man helst ikke seile akterut. Vi må komme oss på elevenes arena av og til, både for å forstå dem bedre, men også for å ha den konkrete kunnskapen som skal til for å hjelpe elevene videre.

Kanskje bør vi norsklærere fokusere mer på å trene elevenes digitale kyndighet og dannelse, dugeligheten er jo der for de aller fleste allerede. Spesielt retter jeg denne oppfordringen mot lærene i den videregående skolen; Vi bør fokusere mer på det kritiske og faglige hos elevenes digitale kompetanse.

Vennlig hilsen en frøken som desperat prøver å henge med elevene i den digitale hverdagen.